Test

Lys på tvers

Når buddhistene har lysfest, er det Buddhas opplysning som feires. I kristentradisjonen er det en helgen ved navn Lucia som bærer lys i desembermørket.
…men i begge religioner males det glorier rundt helgenhodene, og de troende tenner lys på sine altre.
Margrete Kvalbein har snakket med to kvinner med lang fartstid i den 20 år gamle gruppa for buddhistisk-kristen dialog i Norge: Ani Könchog Lhamo og Anne Anita Lillebø.

- I landet vårt er det mørkt og kaldt på denne tida, og vi tenner levende lys overalt til tross for farene som er forbundet med det. Tenk å tenne levende lys i en tørr gran i stuen? Det er risiko, det. Og noen av oss gjør det likevel. Det er jo aldri så mye brann i Norge som i desember. Hos oss har det kanskje like mye med ønsket om varme å gjøre. Kanskje også kobler vi kulde til forlatthet og ensomhet. Jeg tenker på at vi har fortellinger som «Piken med fyrstikkene», som er en fortelling der lys og varme er et så sentralt bilde, men det er utafor det bibelske.

Ikke bare svart-hvitt

Det er prest Anne Anita Lillebø som snakker om vårt nordiske forhold til lys, og hun reflekterer videre over kristendommens rolle: - I kristentradisjonen kan det hende vi overdriver kontrasten mellom lys og mørke; at lyset er godt og mørket er vondt. Dikotomier som denne har en tendens til å virke forflatende. Det går også an å tenke at lys er mange ting, og mørke er mange ting. Alle har erfaringer med godt mørke - det som trengs for hvile og søvn, og det er sant at lys også kan avsløre, fortære og brenne opp. Denne differensieringen tror jeg at jeg har lært av møter med buddhismen. Ingenting er bare det du ser. Eller tenker. Det er alltid noe mer – flere nyanser – flere farger, ikke bare svart-hvitt, eller det er bare en projeksjon av dine egne forestillinger….

Buddhistnonne Ani Könchog Lhamo var først litt usikker på om hun hadde noe særlig å si om lys i buddhismen. Lysfesten som Buddhistforbundet i Norge feirer, har grunnlag i en japansk tradisjon, og er ikke i utgangspunktet en del av den tibetanske buddhismen som Ani Könchog tilhører. Religionen hører hjemme først og fremst i land der kontrasten mellom lys og mørke ikke er så påtrengende som her i nord-Europa. Men så var det dette med glorier... De er overalt i buddhistisk kunst – akkurat som i kristne ikoner. Det lyser av de helliges hoder.

Aura

- Alle hellige vesner har aura om seg. Noen ser det sikkert også – at lys stråler ut fra den som har oppnådd en høyere innsikt: En buddha eller boddhisatva (= en som er opplyst og er løst fra gjenfødelsens kretsløp, men som vender tilbake for å bringe andre til opplysning) eller en hellig person. Jeg kan ikke se det selv, men det må jo være noe som er, siden det er brukt i så mange kulturer, mener Ani Könchog.

For Anne Anita er glorier noe hun forbinder med ”kristen-kitsch”, men på spørsmål om Jesus er et lys, svarer hun: - Han er i hvert fall lysende. Jeg sier noen ganger om andre mennesker også at de er lysende. Det er noe genuint positivt. Alle forstår det. Og når jeg sier det, har det jo også noe med mitt forhold til lys i kristendommen å gjøre. Jeg forbinder lys med noe godt, noe som er livgivende.

Lys ligger i ordet som står så sentralt i buddhismen: Opplysning. Hva er dette Ani Könchog?
- ”Enlightenment” er vanskelig å forklare. Det er noe som tar år å forstå, og det finnes også flere nivåer av opplysning. I Buddhas lære sies det at vi er i forandring hele tiden, og at vi ikke har noen fast kjerne eller sjel. Det som går videre i gjenfødelsen er ikke deg, men resultatet av dine intensjoner og handlinger. 

Lys opptrer i meditasjonsøvelser også: - Vi mediterer ofte over en kule av lys som stråler ut i alle retninger. Da tenker vi oss lyset ut fra hjertet - eller hjertechakraen. Ani Könchog er en erfaren meditasjonsleder.

For den kristne er lyset gjerne noe som kommer fra Gud – som når Gud i skapelsen skaper lyset ved sine ord. Jeg spør Ani Könchog om det buddhistiske lyset alltid kommer innenfra? – Ja. Det er ingen skikkelse som kommer med lys til deg.

Anne Anita har vært i dialoggruppa lenge, og setter pris på meditasjonsfellesskapet:

- Det jeg liker aller best med buddhismen er at den anerkjenner at mennesker kan ha godt av en praksis og en disiplin. Kanskje er det en idealisering, men det er først og fremst for fellesskapet at vi har en praksis. Hensikten er å ivareta en felles menneskelighet og ikke bare å foredle sitt eget sinn. Vi jobber med oss selv, men ikke for oss selv. Ikke for vår egen del. Det er viktig for meg.

Buddhistnonnen har avgitt løfte på at hun ikke skal gå ut av gjenfødelsens kretsløp før alle mennesker er opplyst. Det såkalte boddhisatva-løftet. Dermed er det ikke i hennes umiddelbare horisont å oppnå den høyeste tilstanden som hun beskriver slik: - Noen ganger kan det skje i dødsøyeblikket at den opplyste forsvinner i lys.

Er det dette som kalles nirvana? – Nei, nirvana er en lavere tilstand enn dette. Da har du fortsatt en idé om ”noe”. Om du oppløses i lys, er du på gude-nivå og ”jeg’et” eksisterer ikke lengre.

Anne Anita assosierer på boddhisatva-løftet og Jesu inkarnasjon. Den opplyste som velger å vende tilbake til kroppen gjør på sett og vis som den kristne gud, som velger å bli kropp: – Gud ”tømmer seg ut i skapningen”. Det som i Filipperbrevet 2,7 på gresk kalles kenosis blir oversatt til at han ”ga avkall på sitt eget”. Den opplyste går tilbake til dem som religionen ser på som de svakeste. Menneskene. Her har presten funnet noe sentralt i egen tro, og filosofen Gianni Vattimo fungerte for henne som en brobygger mellom buddhisme og kristendom: - Når gud har tømt seg ut i skapninga, har han gitt oss hverandre - da er det caritas som står igjen: Kjærlighetshandlinger. Kanskje dette kan oversettes til diakoni på norsk. Dette kaller Vattimo for «svak» kristendom. Vi blir ikke Guder, men Gud har blitt menneske. Den store autoritære guden er borte.

Kanskje er det denne guden Ani Könchog syntes ble for "liten" der hun ble kjent med ham i sin katolske bakgrunn: - Han ble liksom en overvåkende mann med skjegg. Da synes jeg muslimene har en "større" gud - en med "99 navn", og som ikke lar seg avbilde.

Har du blitt buddhist-kristen, Anne Anita? – Ja. Eller: Jeg liker ikke disse kategoriene - bindestreken reduserer på begge sider. Husk at det ikke er sånn at buddhisme + kristendom blir vakkert. Dialogarbeidet har gitt kjennskap til hvor vanskelig det er å sammenligne religiøse begrep fordi byggverket rundt er så stort - geografisk, sosialt, kulturelt. Men jeg tror på dialogen, der vi har utforska grensene på hva som er mulig å sammenligne. Det er som om dialogen selv er full av lys, eller kanskje opplysning.

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom